The Opening of Trondheim Pride 2020

Afryea Collective was invited to speak at the opening of Trondheim Pride 2020. One of the topics of this years Pride Festival was racism and Afrophobia in LGBTQ+ communities. Below is an extraction of their speech, in both English and Norwegian, held by two of Afryea Collectives Co-founders, Sandra Abena and Theresa Elise.

Speech in English:

When we were invited to speak here today, we were a little overwhelmed. We struggled to find the right words, because what do you say on such a big day as today. Pride is important to all of us - and we are honoured to take part in it.

We are here today on behalf of Afryea Collective - a creative collective for women and gender minorities that was started earlier this year, by us, Theresa Elise, Sandra Abena and our childhood friend Emma Effie. Afryea Collective was founded because we felt we lacked a "safe space" where we could express ourselves and be ourselves, with the multicultural background we have, without having to compromise our "non-Norwegian" part. Because of our own previous experiences, Afryea is based on three pillars: Strengthen identity; Build Community and Celebrate diversity - something we try to incorporate into everything we do.

For many, Pride is this type of "safe space".

When the racism-debate finally came to Norway, it felt wrong not to take part in it. In 2020, we as a society can no longer afford to be silent spectators when we see injustice being committed against our fellow human beings.

In 1969, people gathered in the streets of New York to fight for their fundamental rights and stand up against Police Brutality. The Stonewall riots were met with criticism of violent riots by the protester, rather than criticism of the background for the protests.

In 2020, people are again gathering in the same streets to fight for their fundamental rights and to stand up against Police Brutality. The Black Lives Matter (BLM) demonstrations are met with criticism of violent riots by the protesters, to a greater extent than criticism of the actual treatment of black lives.

There is no escaping that we live in a White Heteronormative society - The problems we face are not sexual orientation or skin colour per se, but how different sexual orientations and skin colours are met in our society. The challenges that come with being queer or being black are the barriers created to maintain the white heteronormative narrative.

There are many similarities between the LGBTQ + movement and the Black Lives Matter movement. Some of the most important are all the battles that have been fought so that there now is much we "don't have to think about". People have "thought about it" before us - people have put their life on the line to fight for the rights we have today.

But even though we have come a long way, we cannot close our eyes to the many challenges we and others are still facing. All too often we hear that racism is no longer a problem, or that there is no longer a need for Pride, at least not in a country like Norway. The reality is that injustice is being committed every single day. And both of these movements deal with the struggles and challenges faced by people, not only locally, but Globally.

If we want to move forward, we have to continue to take on the important battles; We must continue to listen to those affected; those who actually experience it every day; We must continue to actively seek knowledge; and we must use the knowledge we acquire to work towards change.

Today, most of us have the knowledge readily available. No more than a keystroke away. It does not take much to get acquainted with the topics and challenges others are faced with.

As a result of the wave of global BLM demonstrations, this spring, we in Afryea collected stories from people who shared personal experiences of racism in Norway. Unlike in the USA, where there's a black community that has faced the battle of racism together, racism in Norway is often something you experience on your own. It's a lonely battle. For many, challenges associated with being queer and black are something that is gone through in loneliness. Many come from communities where it is not as easy to be open or where openness is not met with acceptance.

There are several safe spaces and communities for queer people where one can get together and find support. Still, for many, it is directly dangerous to be open about their orientation, and therefore they do not have the same opportunity to seek out these safe spaces. And if they visit such arenas, there are several who have shared with us that they have not experienced being met with understanding and acceptance of what should, in principle, be their community. They have not been embraced or welcomed due to the colour of their skin.

One cannot be a champion of Pride without being anti-racist or without standing up against transphobia, misogyny, biphobia, ableism and other forms of oppression.

We must stand together in the fight against ALL oppression. We cannot proudly talk about our equal society until that equality encompasses us all.

As mentioned above, Afryea is founded on three pillars. For us, it is essential to strengthen identity because we, ourself, have had to compromise half of our identity to be accepted; we want to build community because the experience of racism in Norway is a lonely one; we want to celebrate diversity because we see strength in our differences. All identities are valid; everyone deserves to be part of a community where one is accepted; our differences are our strength.

We must show that we are there for everyone and that we stand with each other, without it being something one has to ask for, or that one has to share painful and traumatic experiences in order for such experiences to be legitimized.

Let us use the colourful and diverse communities we all are a part of to stand up against oppression and unfair treatment, even where there are experiences, we have not necessarily experienced ourself, and which we may not fully understand. We have to accept that there is a lot one can never fully understand because one does not have the same starting point.

Together let us, who can dare to stand with and for those who need it.

With that, we want to wish you all a colourful, diverse, inclusive, identity-strengthening and community-building Pride Celebration!

By: Mia Vårhus Hjertø

Tale på Norsk:

Da vi fikk invitasjonen til å snakke her i dag, ble vi nesten litt overveldet. Vi visste ikke hva vi skulle si, fordi hva sier man på en så stor dag. Pride er viktig for oss alle og vi er beæret over å få ta del i det.

Vi er her i dag på vegne av Afryea Collective - et creative collective for kvinner og kjønnsminoriteter som ble startet tidligere i år, av oss, Theresa Elise, Sandra Abena og vår barndomsvenninne Emma Effie. Afryea Collective ble startet fordi vi følte vi manglet et “safe space” hvor vi kunne uttrykke oss og være oss selv, med den multikulturelle bakgrunnen vi har, uten å måtte gå på akkord med den «ikke norske» delen av oss. Afryea bygger derfor på tre søyler: Styrke identitet, skape samhold og hylle mangfold, noe vi prøver å inkorporere i alt vi gjør.

For mange er nok Pride nettopp et slikt «safe space».

Da rasismedebatten omsider kom til Norge føltes det helt feil å skulle være stille. I 2020 har vi som samfunn ikke lengre råd til å være stille tilskuere når vi ser urett bli begått mot våre medmennesker.

I 1969 samlet folk seg i New Yorks gater for å kjempe for (sine) grunnleggende rettigheter og stå opp imot unødvendig og urettferdig maktbruk fra Politi. Stonewall riots ble møtt med kritikk av voldelige opprør fra demonstrantan sin side heller enn kritikk av bakgrunnen for protestene.

I 2020 samle folk seg igjen i de samme gatene for å kjempe for (sine) grunnleggende rettigheter og imot unødvendig og urettferdig maktbruk fra Politi. Black lives matter-demonstrasjoner blir møtt med kritikk av voldelige opprør fra demonstrantene sin side, i større grad enn kritikk av faktisk behandling av svarte liv.

Vi lever i et hvitt Hetronormativt samfunn - Problemene vi står ovenfor er ikke legning eller hudfarge i seg selv, men hvordan ulike legninger og hudfarger blir møtt i samfunnet. De utfordringene som kommer med det å være skeiv eller det å være svart, er de barrierene som er skapt for å holde vedlike det hvite hetro-normative narrativet.

Det er mange likhetstrekk mellom LHBTQ+ bevegelsen og Black Lives Matter-bevegelsen. Noe av det viktigste er alle de kampene som har blitt kjempet slik at det nå er så mye vi “ikke trenger å tenke på” fordi folk har “tenkt på det før oss” - folk har, med livet som innsats, kjempet for at vi skal ha de rettighetene vi har i dag.

Men det betyr ikke at vi kan lukke øynene for den problematikken vi fortsatt står ovenfor. Alt for ofte høre vi at rasisme ikke lenger er et problem, eller at det ikke lenger e behov for Pride, i hvert fall ikke i et land som Norge. Realiteten er at urett blir begått hver eneste dag. Og begge de her bevegelsene omhandle kampa og utfordringer som møtes av menneska Globalt.

Skal vi komme videre, må vi fortsette å ta de viktige kampene; Vi må fortsette å lytte til de som er berørt; de som faktisk står i det hver dag; Vi må fortsette å aktivt oppsøke kunnskap og vi må bruke den kunnskapen vi tilegner oss til å utrette en forskjell.

I dag har de fleste av oss kunnskapen lett tilgjengelig. Ikke mer enn et tastetrykk unna. Det skal ikke mye til for å sette seg inn i tematikk og utfordringer andre står ovenfor.

I vår, som følge av bølgen av BLM demonstrasjoner, samlet vi i Afryea inn historier fra folk som delte personlige hendelser og erfaringer om rasisme i Norge. I motsetning til i USA hvor man har hatt et black community som har kjempet sammen, er opplevelsen av rasisme i Norge ofte noe man står i alene. Det er en ensom kamp. For mange er spesielt utfordringer knyttet til det å være skeiv og svart noe som gåes gjennom i ensomhet. Mange kommer fra miljøer hvor det ikke er like lett å være åpen, eller hvor åpenheten ikke møtes med aksept.

Det finnes flere safe spaces og communities for skeive hvor man kan komme sammen og finne støtte, men for mange er det direkte farlig å være åpen om sin legning og man har derfor ikke samme mulighet til å oppsøke disse safe spacene. Og om man oppsøker slike arenaer så er det flere som deler at de ikke har opplevd å bli møtt med forståelse og aksept av det som i utgangspunktet skal være deres community. At man rett og slett ikke har blitt tatt inn i varmen pga. hudfarge.

Man kan ikke være forkjemper for pride uten å være antirasist eller uten å stå opp mot transfobi, kvinnehat, bifobi, funksjonshat og annen undertrykkelse.

Vi må stå sammen i kampen mot ALL undertrykkelse. Vi kan ikke med stolthet snakke om vårt likestilte samfunn før den likestillingen omfatter oss alle.

Som nevnt innledningsvis bygger Afryea på tre søyler. For oss er det viktig å styrke identitet fordi vi selv har måttet viske bort halvparten av vår identitet for å bli akseptert, vi vil skape samhold fordi opplevelsene med rasisme i Norge føltes ensomt å stå i, vi vil hylle mangfold fordi vi ser styrke i våre forskjeller. Alle identiteter er verdige, alle fortjener å være del av et samhold hvor man blir akseptert, våre forskjeller er det som styrker oss.

Vi må vise at vi er der for alle og at vi står med hverandre, uten at det er noe man skal måtte be om, eller at man skal måtte dele vonde og traumatiske hendelser og opplevelser for at erfaringene skal legitimiseres.

La oss bruke det fargerike mangfoldet vi alle er en del av til å stå opp mot undertrykkelse og urettferdig behandling, selv om det er snakk om opplevelser vi ikke nødvendigvis har kjent på kroppen selv, og som vi kanskje ikke helt forstår. Vi må akseptere at det er mye man aldri helt kan forstå, fordi man selv ikke har det samme utgangspunktet.

Sammen må vi som kan tørr å stå med og for de som trenger det.

Med det ønsker vi alle en fargerik, mangfoldig, inkluderende, identitetsstyrkende og samholdskapende Pride Feiring!